Fire år etter Svavs død: kollektiv sorg som et venstre svar

Fire år etter Svavs død: kollektiv sorg som et venstre svar

for fire år siden rystet nyheten om den plutselige døden til vår kamerat Sven samfunnet. Han døde i en alder av 21 år, noe som var et smertefullt tap for vennene og politiske følgesvennene. Noen uker senere ble en samlet nekrolog utgitt for å holde minnene fra Sven våken, ikke bare for de som kjente ham, men også for de som aldri kunne bli kjent med ham. Tapet og de tilhørende følelsene er ofte vanskelig å dele i dagens samfunn, så det er viktig å skape et kollektivt og solidarisk rammeverk for sorg. Den tyske venstresiden har bare noen få opplevelser, men etter tapet av Sven og andre kamerater ble behovet for en solidaritetskultur av sorg spesielt tydelig.

Sven var veldig aktiv i anti -vaskistiske bevegelser i Karlsruhe og var en av dem som brenner for deres politiske tro. For mange var han ikke bare en kollega, men en venn hvis tap etterlot et stort inntrykk. The grief of his death will accompany us for a long time and it is important that we not only process them individually, but also together.

kollektiv sorg og hukommelse

I løpet av de første dagene etter Svavs død fant vennene hans sammen i venstre senter Barrio137. Der skapte de et rom der alle var velkomne til å sørge, gråte og historier om Sven. Denne gesten av åpenhet og å komme sammen viste at ingen skulle være i fred med smertene hans. Svavs familie lette også etter kontakt og tilbrakte en kveld sammen med det politiske samfunnet.

Det ble også opprettet en ramme for begravelsen, som tok hensyn til både familien og vennens sorg og venner. Det var av stor betydning at alle som visste at Sven fikk muligheten til å ta farvel. Kobling av personlig smerte og politisk tap gjorde det mulig for en dypere sorgopplevelse.

Etter disse omrøringsdagene fant en begravelsestjeneste sted i utområdet til P8 sist lørdag. Fullført fra forskjellige byer i Sør -Tyskland, inkludert Stuttgart og Mannheim, møttes for å minnes Sven sammen. Det var te, kaffe og varm suppe, og arrangementet ga plass til taler om Svavs livsverk og for personlige anekdoter. Svavs mor fortsatte å flytte ord som berørte alle til stede.

Med denne feiringen ble det tatt et viktig skritt for å takle sorgen sammen. Dagen var ikke bare en anledning til sorg, men også en mulighet til å dele glade minner fra Sven. Den felles omgangen med denne smertefulle hendelsen førte til det nye samfunnet og solidariteten med hverandre. Støtten fra Svavs familie var fokus og viste hvor viktig det er å stå sammen i vanskelige tider og hjelpe hverandre.

Denne nekrologen forblir selv fire år etter Svavs død, fordi den minner oss om viktigheten av en gjennomsiktig og solidaritetskultur av sorg. Kontakten med Svavs familie og venner har avtatt litt gjennom årene, men kollektive minnefeiringer holdes på spesielle dager, for eksempel bursdagen hans eller hans dødsdag. Måten vi takler sorg endrer over tid hva som er en del av en naturlig sorgprosess.

For mange av kollegene hans er det viktig å bryte tabuet rundt Svavs død. Ofte er det ikke lenger å snakke om avdøde, og mange som ikke visste at Sven ikke tør å stille spørsmål. For å motvirke denne stillheten, blir forsøk aktivt forsøkt å holde minnet om Sven og andre kamerater i live. Historier om kampene deres og hva de mente for oss blir delt for å fremme et felles minne og sorgkultur.

Tanken på hvordan Sven bodde gjenstår og fortsetter å inspirere oss i kampene våre. Vi ønsker å videreføre tankene hans og videreføre læren vi har trukket fra vårt felles engasjement for andre. Et sitat som Sven ofte har brukt er: "Slik er livet, og slik at du må ta det, modig, ubetalt og smilende - til tross for alt dette." Dette er fortsatt et leitmotif som følger oss i vanskelige tider.

Støtte og utveksling med andre som har hatt lignende opplevelser er nyttige i denne prosessen. Derfor er minnhendelsene ikke bare en måte å sørge på, men også en mulighet til å skape og fange kollektive minner. Fire år etter hans død forblir Sven en del av kampene våre og vil leve videre i våre hjerter.