Skandale rundt Wilhelm Ehmer: Det kontroversielle Lüdenscheid-forlaget!

Skandale rundt Wilhelm Ehmer: Det kontroversielle Lüdenscheid-forlaget!

Det er et spennende arrangement i Kulturhaus Lüdenscheid 25. juni kl. 18.00. Dr. Dietmar Simon, redaktør av «Reidemeister», vil snakke om det mangefasetterte livet til Wilhelm Ehmer. Under tittelen "The Three Lives of Wilhelm Ehmer" belyser den historien om en av de mest kontroversielle personlighetene i Lüdenscheids historie.

Wilhelm Ehmer (1896–1976) var ikke bare sjefredaktør og utgiver av den største dagsavisen i Lüdenscheid, men formet også byen i fem tiår. Karrieren hans krysset tilsynelatende sømløst de slående historiske epoketerskelene i 1933, året nasjonalsosialistene tok makten, og 1945, slutten av andre verdenskrig. Under nazistene oppnådde han nasjonal berømmelse gjennom litterære verk utgitt i denne mørke tiden, noe som illustrerer kompleksiteten i biografien hans. Lokaldirekt melder at Dr. Simon vil se nærmere på Ehmers avnasifiseringsfil under foredraget.

Et liv fullt av motsetninger

Ehmers barndom ble tilbrakt i Hong Kong før veien førte ham til Hamburg. Etter første verdenskrig tjenestegjorde han som presseansvarlig i forskjellige land fra 1939 og skrev under krigen skrifter som nå anses som ekle. Spesielt bemerkelsesverdig er en artikkel fra 1943 i Völkischer Observer, der han skildret døden i krig etter behov. Ehmer mistet høyre arm i et bombeangrep i 1943, mens sønnene hans ble drept i krigen. Til tross for disse personlige tragediene, forpliktet han seg etter krigen til den vesttyske etterkrigsordenen og var aktivt involvert i gjenoppbyggingen av forlaget i Lüdenscheid.

I 1949 opplevde den borgerlige pressen i Lüdenscheid en vekkelse under Ehmers ledelse. Han var ikke bare medgründer av det udelelige Tysklands styre, men hadde også ulike verv i vesttyske presseforeninger. Det som er spesielt bemerkelsesverdig er at familien Ehmer drev Lüdenscheider Nachrichten til slutten av 1980-tallet.

Denazifisering: En smertefull prosess

Denazifisering var et sentralt tema i tysk etterkrigshistorie. På den tiden var rundt 8,5 millioner tyskere medlemmer av NSDAP. For å rense samfunnet ble det vedtatt denazifisering, som begynte våren 1945, lenge før alle gjennomføringsbestemmelsene ble gitt. Som bpb forklarer, utførte de allierte i utgangspunktet ikke ensartede tiltak og denazifisering ble håndtert forskjellig i de forskjellige okkupasjonssonene. Den ble utført mest strengt i den sovjetiske sonen, mens den amerikanske sonen tok en mindre streng tilnærming.

Den britiske historikeren Frederick Taylor beskriver denazifiseringens utfordringer og urettferdigheter i sin bok «Between War and Peace»: Den amerikanske og russiske okkupasjonsmakten var i utgangspunktet orientert mot strenge tiltak, men måtte snart møte vanskelighetene i Tyskland. I et kritisk kapittel tar Taylor opp problemene som denazifiseringen måtte stri med. Han understreker at det kunne vært en bedre ordning for denne prosessen, men de allierte klarte likevel å oppnå en viss grad av denazifisering, selv om det ofte gikk i stå. Welt viser at den eventuelle forsoningspolitikken favoriserte antakelsen av NSDAP-medlemmer til verv.

Den aktuelle debatten om historisk ansvar og omgang med nasjonalsosialisme viser at Ehmers liv og hendelsene som omhandler slike tema er av stor betydning. De inviterer deg til å se ikke bare på de komplekse biografiene til enkeltpersoner, men også på de generelle sosiale prosessene som formet etterkrigstidens orden.