Museumssjef advarer: Etter Louvre-ranet øker sikkerhetspresset i Speyer!

Museumssjef advarer: Etter Louvre-ranet øker sikkerhetspresset i Speyer!

Etter det spektakulære ranet i Louvre som fant sted 19. oktober 2025, har sikkerhetstiltak i museer igjen kommet i fokus. Direktøren for Historisk museum i Pfalz, Alexander Schubert, kommenterer den alarmerende situasjonen som har preget det kunstelskende området i Europa de siste månedene. «Museer er ikke Fort Knox», oppsummerer han utfordringen og gjør det klart at til tross for best mulig sikkerhetstiltak, er tilgjengelighet for besøkende fortsatt et viktig aspekt. De brutale metodene til gjerningsmennene, som kun er interessert i materiell verdi, skremmer ham dypt, som rheinpfalz.de rapporterer

Omstendighetene rundt ranet i Louvre er urovekkende: Handlingene til fire gjerningsmenn som forkledde seg som bygningsarbeidere og raskt stjal åtte verdifulle smykker viser at sikkerhetshull kan få fatale konsekvenser. Blant annet ble smykker som tilhørte fremtredende historiske personer som keiserinne Eugénie og Marie-Louise stjålet, og tyvene mistet til og med en verdifull brikke under flukten. Dette er symptomatisk for en trend som påvirker stadig flere byer i Europa – spektakulære tyverier og målrettet utnyttelse av sårbarheter i museenes sikkerhetsarkitektur. Deutschlandfunk Kultur fremhever at lignende hendelser i Dresden, Berlin og andre byer også gjentatte ganger skaper overskrifter.

Sikkerhetssituasjon i museer

Schubert gjør det klart at Pfalz historiske museum kontinuerlig jobber med å forbedre sikkerhetstiltakene. Alarmsystemer og romovervåking er standard, spesielt for utlån, som i tilfellet med «Cæsar og Kleopatra»-utstillingen. Til disse ble det montert høysikkerhetsmontrer med alarmanlegg. Etter Louvre-ranet frykter han imidlertid at långivere kan øke sikkerhetskravene sine. «Spørsmålet om sikkerhet er viktig for oss», bekrefter Schubert, samtidig som han understreker at fullstendig sikkerhet ikke er mulig så lenge museene må forbli tilgjengelige for publikum.

Sikkerhetssituasjonen i selve Louvre blir sett kritisk på: Rapporter viser at det var utilstrekkelige sikkerhetsstyrker og at noen kritiske overvåkingssystemer, som kameraer på steder med verdifulle utstillinger, manglet. Disse feilene kan også ha spilt en rolle ved tidligere tyverier, som for eksempel en hendelse ved Pfalz historiske museum der en utskåret trefigur ble stjålet i åpningstiden. Den stjålne «Hottenmann» var verdt rundt 20.000 euro på det tidspunktet, og ingen etterforskning er foreløpig gjort.

Utfordringene ved museumssikkerhet

Louvre-saken reiser spørsmål om sikkerhetsteknologi, som ikke er økonomisk forsvarlig for mange museer. Det vises også til personalsituasjonen; Fagforeninger har kritisert utilstrekkelig lønn og dårlig personalforvaltning, noe som fører til en nedgang i kvalifiserte sikkerhetsvakter. Dette forverrer situasjonen ytterligere fordi jo færre sikkerhetsstyrker det er på stedet, desto mer sårbare blir anleggene for tyveri. Schubert peker på sikkerhetsstyrkenes viktige rolle, som ofte er underbemannet, og gjør det klart hvor avgjørende et godt sikkerhetskonsept er.

Oppsummert viser nylige hendelser tydelig at museer, som kultur- og utdanningssteder, er fanget i en konstant balansegang mellom tilgjengelighet og sikkerhet. Mens Schubert er sikker på at teamet hans er godt posisjonert, gjenstår den konstante utfordringen med å balansere beskyttelsen av de verdifulle utstillingene med ønsket nærhet til publikum. En balansegang som settes på dagsorden som aldri før. I fremtiden vil det være avgjørende hvordan museene reagerer på sikkerhetskrav og om de er beredt til å investere i de akutt nødvendige tekniske tiltakene for å beskytte sine skatter.