VW spareplaner: Ansatte i frykt og sinne motstandsformer

VW spareplaner: Ansatte i frykt og sinne motstandsformer

Volkswagen-gruppen blir møtt med en intern krise som setter både selskapets medlemmer og politiske beslutningstakere i oppstuss. Kunngjøringen av utvidede nøysomhetstiltak har skapt en urolig humør i verkene. Mange ansatte føler seg urolig av denne utviklingen og er både sinte og bekymret for sin profesjonelle fremtid.

De nye spareplanene, som også kan omfatte potensielle fabrikknedleggelser, vekker frykt for tapte jobber blant ansatte. Disse tiltakene ble referert til av Daniela Cavallo, Works Council -sjefen, som et angrep på sysselsettingssikkerhet og eksisterende kollektive avtaler. Works Council har kunngjort at det vil gjøre bitter motstand mot planene og for å kjempe for ansattes rettigheter.

reaksjonene til de ansatte

En ansatt fra Wolfsburg -arbeidet fikk den generelle uroen i et nøtteskall: "Alle på VW er nå redd." Denne nervøsiteten kan merkes i alle tyske verk. I et intervju sa en kollega fra Kassel at mange ansatte er bekymret for levebrødet etter at de hadde bygget opp noe i årevis. "Det er en katastrofe her og blir verre," sa en registrering.

Den emosjonelle belastningen som disse kunngjøringene fører til, er tydelig beskrevet av mange ansatte. En mekaniker i Zwickau beskrev hennes emosjonelle kaos: "På den ene siden har du bare det verste sinne i magen, fordi vi sa hele tiden at noe ikke skal hit. Men samtidig er du redd. Du har et hus, en familie du må spise."

feilstyring eller nødvendige tiltak?

Et viktig tema som dukker opp igjen og igjen i samtalene blant de ansatte er ansvaret for bedriftsledelse. En ansatt fra Kassel sa: "Sjefene bygger dritt og vi bader det ut", noe som indikerer at ansatte ønsker å uttrykke sin misnøye med beslutningene fra gruppeledelsen. Mange anser ledelsen som ansvarlige fordi de har inntrykk av at dette legger mer vekt på aksjonærenes tilfredshet enn de ansatte.

De ansatte refererer også til utfordringen som overgangen til elektriske kjøretøyer bringer. Mange av dem mener at overgangen fra de tradisjonelle forbrenningsmotorene til elbiler ble kjørt for raskt og at overgangstidene ikke ble tatt i betraktning tilstrekkelig. Én ansatt uttaler: "Overgangstidene var for stramme, så vel som når det gjelder utgang fra atomkraft."

Situasjonen på Volkswagen er et eksempel på vanskene som store selskaper blir møtt med hvis de må tilpasse seg nye teknologier og markeder. Imidlertid viser reaksjonene fra de ansatte tydelig at presset fra bedriftsledelse og usikkerhetene i forhold til jobber fører til økt følelsesmessig stress og bringer ansatte til et desperat sted.

Denne utviklingen oppfattes også i det politiske landskapet, der skarp kritikk av nøysomhetstiltakene og den tilhørende følelsen av usikkerhet i arbeidsstyrken blir sunn. I en tid hvor økonomien og sosiale standarder må omdefineres, er skjebnen til Volkswagen -ansatte et deprimerende eksempel på utfordringene både selskaper og deres ansatte står overfor.