Weimers kulturpolitikk: kunstig intelligens eller sensur?

Weimers kulturpolitikk: kunstig intelligens eller sensur?

Wolfram Weimer, statsminister for kultur i over hundre dager, skaper livlige diskusjoner i kulturlivet. I anledning hans opptreden på bokmessen i Frankfurt snakket han om kunstig intelligens (AI) og dens innvirkning på litteraturen. Han vakte også noen smil med sin AI-versjon «Weimatar» – tilsynelatende en mindre kontroversiell karakter enn ministeren selv, som Backstage Classical rapporterer.

De første forhåpningene om en avpolitisering av kulturpolitikken ble imidlertid raskt dempet av Weimers ideologiske innflytelse. Smertefullt skuffede forventninger skiller seg ut fra uttalelsene hans, som ligningen mellom AfD og Venstre eller forbudet mot kjønn i føderale myndigheter og kulturinstitusjoner. Kritikere anklager ham for å bruke populistisk retorikk, mens han selv beskrev for eksempel allmennkringkasting som en «venstrefløy».

Kulturelle beslutninger under press

Weimer, en dyktig journalist og grunnlegger av magasinet Cicero, er dedikert til den politiske kulturkrigen. Han beskrives som skaperen av et «feel-good-hjørne for høyresiden» i kulturfløyen til kanselliet. Under hans regi blir kultur, det ser ut til, sett på som en politisk kampplass og mindre som et rom for kreativ utvikling.

For å hjelpe den tyske filmindustrien har han forhandlet om økonomisk støtte og vurderer å oppmuntre strømmeleverandører som Netflix og Amazon Prime til å gjøre større investeringer i Tyskland. Samtidig jobber han med et differensiert konsept for minnesteder og er bestemt mot antisemittisme, selv om han ofte anses som uvillig til å gå i dialog.

Kunstig intelligens som et fremtidig tema

Temaet kunstig intelligens er fortsatt et hett tema: Det tyske kulturrådet har publisert et posisjonspapir som tar for seg utfordringene og mulighetene til denne teknologien i kunst- og kultursektoren. Kulturrådet understreker at AI er en dynamisk teknologi hvis regulering kun meningsfullt kan utformes som en oppgave for samfunnet som helhet. Det bemerkes at styrking av menneskelig forfatterskap bør være et fokus da mange kunstnere bruker AI som et verktøy i sitt kreative arbeid.

Kulturrådet ser også behovet for å integrere AI i utdanning og universitetsundervisning for å forberede fremtidige generasjoner til å bruke teknologi kreativt. Spørsmål som databeskyttelse, opphavsrett og tilgjengeligheten til kunst og kultur er av avgjørende betydning. Kulturrådets oppfordring til offentlig sektor om å støtte digitalisering i ikke-kommersielle minneinstitusjoner viser viljen til å bruke AI som en pådriver for muligheter for kulturarv, som SWR legger til.

Med et detaljert konsept og klare standpunkter ønsker Weimer å bestemme retningen for kulturpolitikken og dermed knytte den digitale bakgrunnen og sosiale behov. Mangelen på fagarbeidere og ulike kulturer henger sammen, men ikke alle henger sammen. Hvordan kulturscenen til slutt vil utvikle seg gjenstår å se – kunst er tross alt kjent for å gå uventede veier i krisetider.

Vi får håpe at stemmen til kreative mennesker blir hørt høyere i den kulturpolitiske forvirringen. Spørsmålet gjenstår: Kan en AI som «Weimatar» kanskje bedre lede oss gjennom denne diskusjonen?

Utfordringene er store, og Weimers stil er fortsatt kontroversiell. Men én ting er klart: det er fortsatt mye som gjenstår i kulturdebatten for å opprettholde kreativ frihet og samtidig bevare sosiale verdier – aspekter som er spesielt viktige i tider med Kulturrat og digitalisering.