Scandals and Bridges: 70 år med Documenta mellom berømmelse og konflikt

Scandals and Bridges: 70 år med Documenta mellom berømmelse og konflikt

Et blikk tilbake og fremover: Documenta, siden den ble grunnlagt i 1955 av Arnold Bode i Fridericianum Kassel, feirer 70 år siden den ble eksistens i år. Denne utstillingen regnes som en av de viktigste plattformene for samtidskunst over hele verden. Men med denne viktigheten kommer skandaler som stadig utfordrer arrangørene. Mens documentaen feiret noen store suksesser, dukket det også opp motsetninger og kontroverser som ikke kan ignoreres. For øyeblikket er fokuset på antisemittismeskandalen på documenta 15, som førte til heftige diskusjoner. HR Inforadio melder at diskusjonene om frihet og kunstens politiske dimensjoner nærmer seg.

Kontroversen rundt documenta 15 oppsto først og fremst fra et banner av den indonesiske artistgruppen Taring Padi med tittelen "People's Justice". Den viste grufulle bilder, inkludert en tegneserie som viser Mossad-medlemmer med grisehoder og en jøde med en sigar og en SS-hatt. Slike skildringer ble av kunstmagasinet Monopol sett på som overskrider grensene for hva som kan vises. Påstandene som nådde Documenta i et anonymt blogginnlegg fra «Alliansen mot antisemittisme Kassel» var ikke nye. Utstillingen ble anklaget for ikke å anerkjenne de "brune skyggene" av historien og for å invitere kunstnere som representerte antisionistiske posisjoner. BR fremhever at Ruangrupa, utstillingens kuratorkollektiv, i utgangspunktet reagerte forsiktig på denne kritikken.

Kunst og samfunn i konflikt

Kunst er alltid en refleksjon av sin tid. Men hva betyr det hvis antisemittiske uttalelser er en del av denne refleksjonen? Ruangrupa annonserte først et symposium som skulle omhandle antisemittisme, men dette ble raskt avlyst på grunn av blandede reaksjoner og massiv kritikk. Presidenten for sentralrådet for jøder i Tyskland, Josef Schuster, gjorde bekymringene sine klare, noe som satte ytterligere fart på den offentlige diskusjonen. I et åpent brev avviste kuratorene de antisemittiske anklagene og beskrev den offentlige forargelsen som en uberettiget shitstorm. Samtidig forble spørsmålene ubesvart: Hvordan skal historien håndteres når det gjelder å dokumentere kunst? GNM belyser disse komplekse sammenhengene i sin analyse.

Til tross for kontroversen er Naomi Beckwith, den nye kunstneriske lederen for den 16. utgaven i 2027, optimistisk med tanke på fremtiden. Hun ønsker å «bygge broer fremfor å provosere», som er et forsøk på å jevne ut ting og fremme en dialog som går utover dagens spenninger. Det gjenstår å se hvordan dette vil påvirke dokumentas suksesshistorie, som er full av mange motsetninger. Ikke desto mindre viser tilbakeblikk at historien til documentaen har mange lærdommer.

Mens diskusjonene fortsetter, er én ting klart: kunsten har makt til å danne og flytte meninger, men også å kaste seg ut i konflikter. Utfordringene som oppstår ved å komme overens med egen historie er ikke bare avgjørende for documentaen, men har stor betydning for hele kunstscenen.