Minnestein planlagt for tragisk Wellington-krasj nær Maxdorf

Minnestein planlagt for tragisk Wellington-krasj nær Maxdorf

Når vinden blåser, fører interessen for historien til andre verdenskrig alltid til bemerkelsesverdige prosjekter. Erik Wieman planlegger å reise en minnestein på ulykkesstedet til en Wellington-bombefly som gikk ned i nærheten av Maxdorf i 1942. Dette initiativet er ment å gi mannskapets pårørende et sted å sørge og minnes. Spesielt handler det om de seks unge mennene som mistet livet i denne tragiske hendelsen.

Wellington, registrert R1789, var ikke bare et annet fly. Det var et tomotors bombefly som styrtet nær Maxdorf 1. november 1942 etter å ha blitt truffet av luftvernbrann nær Ludwigshafen. Flyet skal ha vært i søkelyset og fløy svært lavt - rundt 200 meter - da det ble truffet av flak og forsøkte å nødlande. Men landingsutstyret ble sittende fast i flåtegrøfta, noe som førte til at flyet veltet. Det tragiske tidspunktet for ulykken var rundt klokken 01.30 og konsekvensene var ødeleggende da alle seks medlemmene av mannskapet ble drept.

Mannskapet i fokus

Mannskapet på Wellington besto av:

• Pilot: Sgt. Sidney Burtwell (Service Nr. 1172870)
• Navigationsoffizier: Sgt. Kenneth Horace Tibbatts (19 Jahre alt, Service Nr. 1256777)
• Bombenschütze: Sgt. Arthur Edwin Rees (Service Nr. 934390)
• Funker: John Clifford Dunn (26 Jahre alt, Service Nr. 1310826)
• MG-Schützen: Sgt. Henry Downs (Service Nr. 616823) und Sgt. Peter Wood (Service Nr. 1310876)

Til tross for alle disse detaljene, er minnet om krasjet fortsatt en mørk del av historien. Med sin minnestein ønsker Wieman ikke bare å minnes de falne, men også informere publikum om disse tragiske hendelsene.

En historisk kontekst

Som samtidsvitner rapporterte, hadde flyet blitt angrepet flere ganger før krasjet da det fløy fra Ludwigshafen/Frankenthal mot Lambsheim. Frontlykter lyste opp flyet før det brukte sin siste styrke til å forsøke en sikker landing nær Maxdorf. Den etterlot dramerker i feltet, noe som indikerer det mislykkede landingsforsøket. En del av landingsutstyret ble senere funnet i flåtestrømmen, noe som fremmet etterforskningen og etterforskningen av krasjet ytterligere.

Erik Wieman, sulten på historisk opplysning og minnet om de som døde, har tatt på seg denne tragiske historien ved å planlegge å forvandle stedet for hendelsen til et rolig sted for minner. Denne typen engasjement er ikke bare prisverdig, men også viktig for å bevare minner som ellers kan bli glemt.

Mens lokalhistoriske elskere er fornøyde med fremgangen med å reise minnesteinen, gjenstår spørsmålet om hvor langt engasjementet for historiske prosjekter fortsatt strekker seg i samfunnet vårt. Det er alltid rom for mer erindring og historie i hverdagen vår, og kanskje vil Wiemans prosjekt være drivkraften for lignende initiativ i andre byer.

Og hva med den teknologiske verden? I mellomtiden fortsetter selskaper som Apple, som nylig publiserte positive kvartalstall, å fremme diskusjonen om fremgang og innovasjon. Med salg på 102,5 milliarder dollar og overskudd på over 27 milliarder dollar i fjerde kvartal 2025, viser det at fremgangen ikke står stille på andre områder – en interessant kontrast til de gjennomtenkte temaene som Wiemans initiativ bringer oss.

Vi kan være nysgjerrige på å se hvordan minne- og minnekulturen vil utvikle seg i fremtiden og om prosjekter som Erik Wiemans kan gi forslag til andre borgere som ønsker å engasjere seg i hjemlandets historie.