Dokumentarfilm om arrestordre: Sjokkerende innsikt eller overfladisk drama?

Dokumentarfilm om arrestordre: Sjokkerende innsikt eller overfladisk drama?

Rapverdenen er for tiden okkupert av en ny dokumentar om arrestordre, bedre kjent som Aykut Anhan, på strømmetjenesten Netflix. Denne dokumentaren heter "Babo: The Arrest Warrant Story" og har oppnådd høye antall klikk på kort tid. Martin Seeliger, en arbeidssosiolog og forfatter, kommenterte i et intervju de sjokkerende øyeblikkene og måten dokumentaren ble presentert på. [Freitag] rapporterer at Seeliger først og fremst kritiserer tendensen til det personlige nivået, som trekker betrakteren inn i kunstnerens indre konflikter. Men med så mye drama går Seeliger glipp av den nødvendige konteksten, spesielt når det kommer til arrestordrens oppvekst i Offenbach på 90- og 2000-tallet.

Dokumentaren er begrenset til sjokkerende scener, som ifølge Seeliger virker ganske overfladiske. Spesielt skildringen av rusbruk oppleves som autentisk, men det gjenstår samtidig en følelse av ufullstendighet rundt det sosiale miljøet. I en slik sammenheng hadde det vært interessant å finne ut mer om hverdagen i et migrantmiljø. Kjønnsrepresentasjon blir også kritisert som tradisjonelt maskulin, mens plassen for kvinner fortsatt er svært begrenset.

En titt på arrestordre

Arrestordren, født 16. desember 1985 i Offenbach am Main, kommer fra en tyrkisktalende og ikke-praktiserende Alevi-familie. Moren hans er fra Giresun mens faren er en Zaza-kurder fra Tunceli. Disse kulturelle bakgrunnene former karrieren hans, som er preget av personlige tilbakeslag og tap. Han måtte slutte på skolen etter at faren begikk selvmord i en alder av 14. Disse traumatiske opplevelsene har hatt en varig innvirkning på ham og gjenspeiles også i musikken hans.

Etter et kort opphold i Istanbul, hvor han måtte flykte på grunn av trusselen om fengsel for narkotikahandelen, bodde han i Nederland. Hans første tekster ble skrevet der før han returnerte til Offenbach og ble aktiv i bettingbransjen. På et tidspunkt fikk han sin første musikkarriere da han ble tilbudt en kontrakt med Echte Musik. Hans første album "Azzlack Stereotype" ble gitt ut i 2010 og ga karrieren hans et første løft.

Sosial relevans og identifikasjon

I sin analyse anerkjenner Seeliger også den sosiale rollen til arrestordre. Han fungerer som en troverdig skikkelse for migranter, prekære ungdommer og treffer både den tyske middelklassen og den unge målgruppen. Til tross for sin popularitet, tror ikke Seeliger at gangsta-rap blir mer politisk. Snarere ser han scenen som en del av en høyreorientert kulturkrig som påvirker offentlig oppfatning i Tyskland. Gangsta-rap kan by på muligheter for identifikasjon, men dette fører ikke automatisk til organisert politisk handling.

Seeliger påpeker motviljen til mange rappere fra migrantarbeiderklassen til å engasjere seg i fagforeninger eller venstreorienterte partier. Det er her tankene til sosiologen Pierre Bourdieu spiller inn, som understreker at politisk tenkning ofte først er mulig etter en kamp for å overleve. Dette kaster interessant lys over de sosiale utfordringene som rapperen og hans lyttere må overvinne i hverdagen.

Eko Fresh, en annen kjent rapper, er trukket frem som et eksempel som tar opp aktuelle sosiale problemer i tekstene sine. Seeliger understreker at en dypere undersøkelse av disse temaene manglet i dokumentaren. Ideen om den sårbare mannen i sammenheng med arrestordre bringer til slutt noen politisk progressive øyeblikk inn i skildringen, til tross for de mange svakhetene som dokumentaren fremhever.

Oppsummert viser arrestordredokumentaren ikke bare livet til en kunstner, men gjenspeiler også komplekse sosiale problemstillinger. Martin Seeligers kritiske kommentarer inviterer oss til å stille spørsmål ved innholdet som presenteres nærmere og til å skjerpe vårt syn på de sosiale realitetene som danner rammen for slike fortellinger. Du kan lese mer om arrestordrens imponerende karriere og utfordringer på Wikipedia.