Kastratenes mystiske verden: musikk mellom bravur og brutalitet

Kastratenes mystiske verden: musikk mellom bravur og brutalitet

Hva slags bryllup av stemmer var det? I kirkene på 1600-tallet, spesielt i Italia, runget lydene fra kastratene, hvis sang ble ansett som ren og kraftfull. Disse fascinerende sangerne, som radiofrance.fr som var unike menn som meldte seg til høye puber, før de ble kastet ut av høye puber. stemme. En brutal, men sosialt akseptert prosess på den tiden, som har vært en saga blott siden 1800-tallet.

Kastrata-fenomenet begynte på 1500-tallet og var spesielt populært i Italia. Disse ekstraordinære sangerne konkurrerte til og med instrumenter som trompeten i deres tekniske dyktighet og uttrykksevne. De første kjente kastratene dukket opp i hertugen av Ferraras kapell på slutten av 1550-tallet, mens fremveksten av uforglemmelige stemmer som Carlo Broschi, bedre kjent som Farinelli, fanget publikum på 1700-tallet.

Fra Stemmens Brorskap

Allerede i 1582 hadde en spanjol funnet veien inn i Det sixtinske kapell, og fra da av var bruken av kastrater solid forankret i både kirkelig og verdslig musikk. Paven tillot deres ansettelse i korene, og mennene ble snart verdsatt for sine eksepsjonelle stemmer. I tjeneste for italienske prinser var de etterspurt ikke bare i hellig musikk, men også i opera. På 1600- og 1700-tallet var de stjernene i den europeiske musikkscenen og ble bedre betalt enn tenorer eller basser, som wikipedia.org bemerker.

Ved første øyekast kan ideen om at barn i alderen seks til åtte år ble rekruttert til denne praksisen virke sjokkerende. Operasjonen, ofte støttet av kirken og vanligvis ansett som skånsom, etterlot den fysiske utviklingen upåvirket, men stoppet veksten av strupehodet og forhindret hevelse av stemmebåndene. De kraftige stemmene til kastratene, som ofte hadde massive kropper og lite hår, forble uforglemmelig frem til begynnelsen av 1800-tallet. De siste kastratene, som den berømte Alessandro Moreschi, døde tidlig på 1900-tallet, og etterlot oss de eneste opptakene av sitt slag.

Arven etter Castrati

Kastratkunsten, som var hjemme i Europas operahus, lever videre i dag først og fremst gjennom de tilstedeværendes arbeid. Disse artistene, som skinner av teknikk og virtuositet, gir kastratens repertoar nytt liv. De er etterfølgerne i en lang tradisjon som var forbundet med enorme utfordringer, men også en nesten uforståelig skjønnhet. De kan konkurrere med store komponister som Nicola Porpora, Gregorio Allegri, Henry Purcell og Niccolo Piccinni, hvis verk fortsatt fremføres.

På spørsmål om hva som gjør denne musikalske epoken så fascinerende, kan svaret ligge i det virtuose samspillet mellom følelser og teknikk, som aldri har blitt helt glemt. Historien om kastratene forblir et fascinerende kapittel i musikkhistorien – en epoke som inneholder både prakt og mørke sider, som beskrevet av decouvrir.la.musique.online.fr.