Traumatisk utvisning av barn: Siste rundebord i St. Peter-Ording

Traumatisk utvisning av barn: Siste rundebord i St. Peter-Ording

Round Table on Sending Children i St. Peter-Ording møttes for siste gang 18. juli 2025. Dette var et viktig skritt mot å komme over et mørkt kapittel i tysk etterkrigshistorie. Samtaler og rapporter fra de berørte har vist hvor smertefulle opplevelsene var at mange av disse såkalte deportasjonsbarna led mellom 1945 og 1990. I løpet av denne tiden er det anslått at mellom 6 og 8 millioner barn ble sendt til vestkysten for medisinsk behandling, inkludert rundt 325 000 barn og unge i St. Peters-hjem i rundt 50 hus alene. Som NDR rapporterer, ble rundebordet satt opp på forespørsel fra de berørte for å høre og dokumentere deres smertefulle historier.

Prosjektet, som ble utført av Christian Albrechts University i Kiel under ledelse av Prof. Peter Graeff og Dr. Helge-Fabien Hertz, koordinert, undersøker opplevelsene til disse barna i detalj. En innledende analyse var basert på mer enn 1000 sider med historisk materiale og 450 datasett samt intervjuer med de berørte. Det var grufulle rapporter om psykisk vold, som verbale overgrep og isolasjon. Slik beskriver Christa Schneider, et tidligere barn som ble deportert, sin lidelseshistorie i barnehelsehjemmet «Schloss am Meer». Hun ble gitt avføringsmidler og tvunget til å spise oppkast, noe som gjorde at hun kom hjem til en traumatisk opplevelse da foreldrene hennes ikke trodde henne. I følge Deutschlandfunk ble disse kurene ofte tilbudt som helbredende tiltak for luftveissykdommer, finansiert av helse- og pensjonskasser.

Erfaringer og bearbeiding

Kjeden av tvang og overgrep i hjemmene er alarmerende. Til tross for den vanskelige prosessen er det viktig for de berørte at det ikke bare kreves erstatning, men fremfor alt utdanning og ansvar. Foreningen for behandling og forskning av utvisning av barn (AEKV) etterlyser en helhetlig analyse av hendelsene og samarbeid med de berørte. Studien fant at mange barn ble tvunget til en streng hvileplikt, som de opplevde som tortur, mens kontakten med foreldrene ble avbrutt for å unngå hjemlengsel.

Selv om det er gjort noen fremskritt, som en mulighetsstudie fra det tyske pensjonsforsikringsforbundet om systematisk behandling, sliter mange av de berørte fortsatt med de psykiske konsekvensene og følelsen av at historiene deres ikke er verdsatt tilstrekkelig. Diakonie Niedersachsen har allerede beklaget sine forglemmelser, men mange av hjemmeleverandørene har ennå ikke kommet med noen offisielle uttalelser. Det gjenstår å håpe at den planlagte utstillingen om deportasjoner av barn i St. Peter-Ording, som skal rette oppmerksomheten mot mangfoldet av opplevelser, er et skritt i riktig retning.

Å håndtere dette problemet krever tålmodighet og en god evne til å sette de berørte i sentrum for oppmerksomheten. Traumet ved barnedeportasjon er en vanskelig byrde som vi ikke kan ignorere lenge.